-30% på alle* sko og -30% på alt* til barn. Se kodene her!

En opplevelse for livet - Løpet og veien mot målet

Tekst og foto:
Anders Vekve & Stian Kvernsmyr -  Andebu juni 2022

Årets store mål ble satt allerede før jul i fjor

Når julegaven var på plass fra storebror, var det bare å sette i gang.
Treningskamerat Stian Kvernsmyr og jeg skulle gjennomføre den lengste løypa av Vestfold Historic Ultra Trail.

  • 147 kilometer
  • over 5000 høydemeter
  • Kun 6 % på asfalt med mye sti og noe som kunne vært sti

Forberedelsene

En god treningsvinter med blant annet Hagemann Høydemeterløp i mars med nærmere 55 000 høydemeter og mange kilometer, hadde gitt meg troen på å kunne klare årets mål da kroppen responderte fint på mengden.

Hvordan ville jeg restituere frem til selve løpet?

Neste utfordring var Skogvokteren Ultra, (88km, 3500 høydemeter, 80% sti) - to helger på rad (!) 
Siden ikke Stian kunne være med i selve løpet, og Fjellsport.no var sponsor ble dette planen.
Den første helgen ble unnagjort med Stian på 15 timer og med nærmere 3800 høydemeter. Kroppen viste at den funhggert bedre og bedre, så første hinder var unnagjort.
Support av Solveig Tande Halvorsen bidro til god hjelp til en bra opplevelse. 

Da var spørsmålet. Hvordan ville jeg restituere frem til selve løpet?
Planen var i utgangspunktet å hjelpe 2-3 "Fjellsportere" gjennom løypa i rolig fart, men på løpsdagen stod jeg der alene.
Men med flere andre kjente og masse bra folk på start var jeg klar.
Formen var fin og etter å ha begynt rolig, gikk det i grunn fortere og fortere. Etter 13 og en halv time var jeg i mål med masse krefter igjen.
Uten god support fra Annelie Kittelsen hadde nok ikke turen gått fullt så lett.

I rute til årets mål.

Nå gjelder det å holde på formen og få noen fine langturer.
For å være best mulig forberedt, fikk Stian og jeg løpt gjennom mye av VHUT-løypa bortsett fra første del til Gullhaug.

Et sidespor i oppladningen for undertegnede var noen heftige dager på laksefiske i Trøndelag. Ikke optimal oppladning å gå i klamme vadebukser 16 timer i døgnet i 4-5 døgn i forhold til fotpleie, men lite tenkte jeg på dette. 

Så var lørdagen der og vi stod på startstreken iført kompresjonsstrømper og gamasjer, fulle av forventning og vaselin. Forhåpentligvis klare for mange timer med løping 
Av 12 påmeldte stod 9 klare på start med legenden Leif Abrahamsen og Rickard Tollefsen i tet.
Første etappe skulle være relativt lettløpt. Her fikk vi mesteparten av asfaltpartiene.
Allerede fra morgenen av var det ganske varmt.

...fulle av forventning og vaselin.

Så er vi endelig i gang

Vi startet i et fint tempo. Abrahamsen og Tollefsen satte fart fra start, men vi hadde vår egen plan. Vi jobbet jevnt i varmen og tok igjen Abrahamsen når han skulle spise litt etter 13-14 kilometer.

Tollefsen så vi langt foran oss når vi kom ut på asfalten etter Ryksåsen.
Dette var eneste gang vi så noen deltagere under hele løpet.
Fremme på Gullhaug etter 2 og en halv time og deilig kaldt vann fra krana, en Nutridrink og en sjokolade. Vi hadde løpt ganske fort frem til hit i det lett kuperte terrenget.
Inspirerende og fint å møte Arne Nåtedal og Bent Halling flere steder frem til Gullhaug.

Det var nå selve løpet startet for oss.

Inne i skogen kvitret fuglene, og det var godt å få litt vind og skygge.
Hverken Stian eller jeg ser ut som noen typiske ultraløpere.
Røslige karer med sans for god mat og etter altfor mange år i diverse håndballhaller, er det godt å bruke løpeskoene skikkelig igjen. Jeg må tidvis minne meg selv på at det er lenge siden 90-tallet, hvor jeg i splittshorts og singlet var både lett og rask (i mine øyne) på løp som Sentrumsløpet, Olympic day run, Holmennkollstafetten mm.

Nå, minst 15 kilo tyngre og veldig mye eldre og tregere, er det helt andre mål.

Vi må passe på å få i oss væske

Frem til Tyriåsen fortsetter vi jevnt og trutt. Blanding av flytstier og litt mer kupert terreng mens svetten renner. Vi må passe på å få i oss væske.
Vi følger den forberedte planen og tar en liten pause ved Nordre Løkenseter.
Det har grodd til ganske mye på de knappe to ukene siden sist vi var her.

Neste etappe går til den første skikkelige toppen, Hvittingen. Vi knoter litt med navigering og må løpe litt ekstra.

I en av bakkene ned klinker Stian hodet i et lavt tre. Blodet renner, men den karen har vært ute en vinterdag før, så han klager ikke.

Før selve oppstigningen løper vi godt nedover. Husket ikke at det var så langt ned før vi skulle knekke av og opp.
Etter jevn stigning og fin flyt vet vi at vi får den beryktede «Himmelstien». Vanskelig å få en brattere sti uten at vi kan kalle det klyving. Vi er forberedt og siger opp. Ikke lenge etterpå er vi på toppen.

Vanskelig å få en brattere sti uten at vi kan kalle det klyving

Nå blir det lettere terreng og mye nedover. Vi følger en stund og et godt stykke samme rute som på et annet kjent langløp, Soria Moria. Vi løper videre uten for mange utfordringer og det går jevnt og trutt.
Neste punkt er Hanekleiva. Her er Arne og Bent igjen og forteller at vi er 18 minutter bak Rikard. Overaskende nærme spør du meg.

Har gledet meg til vann, men der tok jeg feil. Lønner seg å lese beskrivelsen godt nok.
Vi går og småløper innover grusveien og finner vann etter passerte 40 km. 
Det smaker.

Har gledet meg til vann, men der tok jeg feil

Vi vet fra treningstur i området at her blir det litt «bushing». Vi skal over et større hogstfelt og i motsetning til på trening tar vi nå strake veien over, og det funker veldig bra.
Vi tar det rolig og pent rundt Bondivannet. Fine tørre stier her med en god del kvist og kvast.

Neste utfordring blir Haukelielva som skal passeres etter 47 km.
Vannstanden har økt endel siden sist og det er glatt. Vi sklir som på Zalo og får lirket oss over. Stian er en liten runde nede på skinka, men det ordner seg nok en gang for kraftkaren.
Det smaker med en ny Nutridrink før vi tusler opp mot Kaldmovann.

Været drar seg til og vi forbereder oss på regn

Det er deilig å løpe i skitraseen inn mot foten av Montebello da regner melder sin ankomst.
Turen opp til Montebello går greit i rolig tempo.
Vi kjenner oss fine og nyter utsikten før Slettefjell blir neste mål.

Dette er et parti vi vet går sakte på microstier. Sist vi var har ble det mye rør, men nå er det ganske godt merket. Stiene er nesten usynlige, men merkingen hjelper oss godt.

Vi tar det rolig da det ikke er noe å tjene på å stresse i dette partiet.
På svabergene er det nå blitt ganske glatt og uten staver hadde vi vært sjanseløse.

Ikke forvent at det bli enklere

Oppe på Slettefjell ser vi tordenværet rulle hardt oppe ved Skiberg når vi står der gjennomvåte og nyter synet.
Vi gleder oss til det raske partiet ned mot Eidsfoss, først skal vi bare ned den bratte nedstigning fra Slettefjell.

Der tok vi feil.

Det har grodd mye igjen og med litt større steiner under gresset blir det en spennende øvelse nedover Stordalen

At ingen av oss tråkker over et nesten et under.

Staver er helt avgjørende i bratte partier nedover, for å spare muskulatur og for å hjelpe med å holde godt og trygt moment under løpingen. Vi holder oss på bena og klarer med stavene våre fra Leki, Ultratrail FX One Superlite, å holde en greit fart tross tøft terreng.

Klikksystemet på disse stavene er også genialt. Vi klikker oss med letthet inn og ut av stavene. Ved å velge aluminiums staver får du en stav som tåler mer, men disse blir tyngre og mister litt av den gode pendelen.

At ingen av oss tråkker over et nesten et under. Siste delen før det flater ut i skiløypene går bedre og vi løper lett videre siste parti før nedstigningen mot Eidsfoss.
Vi er begge skikkelig nære på å tryne på steinene som har fått et nydelig lag med noe som ligner alger.

Nå er det deilig å sette seg ned

Nede på flata i Eidsfoss blir vi møtt av den beste heiagjengen. Samboeren min har tatt med guttene mine i tillegg til Arne og Bent. Fantastisk.
Nå er det deilig å sette seg ned, lufte bein, gjøre klar Real Turmat, skifte trøye og kose seg litt med gjengen.
Etter 20 minutter begynner føttene å få rette fargen igjen og vi gjør oss klare for neste etappe.
Med nye sokker føles det fint å knyte på seg skoene. I lange løp som dette, bruker vi Brooks Caldera 6 på bena begge to.

Godt dempet - ja takk!

Som tidligere nevnt, er vi begge røslige gutter og har stor glede av sko med mye demping.

Caldera skoene fant vi i fjorårets sesong. Årets utgave er i tillegg ekstra forsterket på sidene og i pløsa.
For egen del som tenderer til overpronasjon, har det vært et stort pluss at de har gjort bunnsålen bredere enn overdelen i 2022.

Ellers en smart detalj med strikk som vi kan legge lissene under (slipper dobbeltknute, eller sportstape)
Mellomsålen er overaskende fast og løpsfølelsen er bedre enn forventet. 
Bredden i forfot er også god, dog ikke like bred som Altra og Topo (en tanke bredere enn fjorårets utgave)

Bunnsålen funker også greit, men vi håper de kunne byttet til typ Vibram Megagrip slik som Topo MTN Racer eller Altra Olympus har.
I terrengtreningen brukes mange ulike sko som funker bra for oss på turer opp til 40 kilometer:

  • Topo MTN Racer med supert grep, smart forterkning i tuppen, veldig bra snøresystem, fin løpsfølelse, bred tåboks og tight over rista.
  • Neste års Altra Olympus som sitter bedre rundt hælen enn tidligere utgaver, supert grep og godt med demping.
  • Altra Mont Blanc rask og lett, men litt dårlig hælgrep.
  • Dynafit Ultra 100 som er litt tightere og med en litt annen såle.

Vi har også prøvd andre modeller, men disse er de vi bruker oftest.

Opp, ned, grevling - en fot forran den andre

Vi vet at turen mot Skibergfjell blir tøff med gode høydemeter og stedvis lurvete sti. Sist gang vi var her hadde jeg en særs dårlig dag. En dag å glemme. Heldigvis hadde jeg Stian der som fikk meg opp og frem.

Etter å ha testet luksus toalettet ved stranda er det bare å ta fatt på veien videre.

Vi løper i de lette partiene og går i bakkene på grusen oppover. Regn og tordenværet har gitt seg og vi koser oss i varmen.
Jobber på helt til en grevling stikker ut 2 meter foran beina våre. Får meg til å tenke på alle skrekkhistoriene jeg fikk fortalt som barn om at de gikk til angrep og beit til det knaset. Her var det ingen fare, den skvatt nok minst like mye som oss.

Vi vet at der fremme kommer «bushstien» som etter hvert går langs et bekkefar. Her var det spesielt ille sist. Denne gangen føler vi begge at vi har godt moment helt til vi er oppe på grusveien.
Etter mer dobesøk og påfyll av næring ruller vi på. Litt over 2 kilometer til Skibergfjell og Vestfjellet - De høyeste toppene i Vestfold med sine 633 meter over havet.

I etterkant ser vi at vi gjorde et sterkt strekke her, og var godt raskere enn alle andre.
Vi har god flyt nedover, og møter døtrene til Stian rett før vi kommer til Hajern.

Her går det unna med Stian i tet og jeg hakk i hel. Skulle nesten tro at vi snart var i mål. Vi føler oss pigge men tar oss tid til 8-10 minutter pause rett før demningen med familiene våre.

Flott å ha noen der som heier på oss og er der for oss.

Vi er halvveis.

Etter nok et utedobesøk så er vi klare for neste utfordring, og her blir det vått.

Fra grusveien og frem til Tuftfjell løper og går vi store deler med vann til over anklene. Stiene er mye under vann, og myrene er våte. Her må det ha regnet mye for slik har det ikke vært tidligere i løpet.

Jeg kjenner at noe er i ferd med å skje under føttene mine etter mange våte timer. På toppen av Tuftfjell fyller vi på med kalorier. Nå vet vi at vi får et stykke med mye nedover til Langmo. Her går det unna med Stian i tet. Jeg merker at han er et snepp bedre enn meg i disse partiene, men jeg holder følge. 
Deilig med partier hvor vi kjenner at kilometerne renner unna. 
Nede på Langmo føles det godt å finne vanndunkene til Arne.

noe er i ferd med å skje under føttene mine

Blemmer, krampelugg og påfyll av energi

Vi er fortsatt pigge begge to idet vi tusler langs asfalten og går inn. Vi løper langs noe som ser ut som en gammel jernbane inn mot Grøterud. Deilig med litt flyt igjen før bakkene starter igjen.

Føler at jeg for alvor begynner å bli trangere i skøytene nå. Vi tar en liten pause oppe ved en hytte etter litt over 87 km. Trenger å fylle på litt igjen.

Husker fra sist at bakkene opp mot Høgås var seige. Vet vi har 2 tøffe kilometer foran oss med en hel del høydemeter. Mye opp og ned.

Vi senker farta, det er stille og jeg kjenner bare pusten min. Rekker å kjenne på at jeg er sliten og at det har skjedd mer under føttene mine. Stian har litt små krampelugg.

Endelig på toppen av Høgås.
Kjenner jeg gleder meg til å skifte shorts. Svir greit mellom lårne og der bak. Har ikke vært så flink som jeg burde med vaselinen, men det får stå sin prøve.

Vi hadde før start en plan om å skifte shorts og sko ved sjekkpunkt Damtjernveien.
Vi løper begge i Dynafit sine shortser etter mye testing. Både Ultra 2/1 shorts og Alpine Pro 2/1 shorts er ypperlige valg.

Alpine pro er litt løsere i tightsen i en mer mesh utgave. 
Begge tørker raskt, gir lite utfordringer med gnag og tightsen innvendig sitter godt uten å skli opp.
Under vanlig trening er det også digg med en liten baklomme med glidelås til en bar eller gel.

Endelig fremme, trengte det nå

Om ikke lenge kommer et tøft parti bratt nedover. Såpass bratt at det er satt opp tau flere steder. Her kan det være veldig sleipt og ekkelt. Vi er forberedt og tar det veldig pent. Lyset svinner også mer og mer. Endelig nede mot Nordby.

Og nå får vi mer småkuppert terreng. Under 5 kilometer til neste sjekkpunkt.
Nå er begge to på topp igjen og løper lett på grusen. Vi kommer til småstiene, som sist vi var her bare ble tull med mye «bushing» og knot.

Nå er jeg i front og det flyter i bra fart. Plutselig er vi nærme, og Stian ber meg roe ned siste biten mot Damtjernveien.
Det har vært ganske mørkt siste biten, men vi velger å vente med hodelykter. 
Like før vi er fremme skvetter vi voldsomt av masse heiarop i mørket.
Endelig framme etter gode 97 kilometer.

Såpass bratt at det er satt opp tau flere steder

Her er det bare å få av seg sko, gamasjer og sokker. Nå skal føttene tørkes.
Kjenner at blemmene under føttene har satt seg, og de er store.
Men i motsetning til lederen har vi null flått på oss.

Vi løper bevisst med kompresjon i mørke farger.
Under løp bruker vi korte sokker og kompresjonslegger. Det er ofte deilig å kunne bytte sokker underveis og heller la leggene sitte på.
Med mørke farger og beskyttelse slipper vi unna det meste av flått (har hatt 1 på meg i løpet av 2022). Vi sparer oss og for mye brennesle, bringebær og bjørnebær stikking. Det beskytter også litt mot fall, skrubbsår og rifter.

Under Skogvokteren ultra tryna jeg skikkelig, og så først ved målgang at jeg hadde fått noe stygge blodige sår på leggen. Uten kompresjon hadde såret blitt veldig stygt i det svært tørre og støvete terrenget. Vårt førstevalg er fra CEP og V4 utgavene.

Kyllingsuppe, fine folk og varme fra bålpanna

Godt plassert på en stol, med pledd over oss ved bålpanna, er det deilig med hvile og varme. Også her er kona og eldstedatteren til Stian. Og storebror Ståle er på plass.
For en støtte.

Klokka nærmer seg midnatt og vi får i oss Real turmat kyllingsuppe, vann og litt godt utristet Cola sammen med smågodt.
Her kunne jeg sittet en god stund.

Deilig å få skiftet til tørt tøy fra topp til tå.
I natt blir det Devold running trøye lang erm, Dæhlie sportswear vest intensity så vi får noe vindtett i fronten.

For egen del så løper jeg alltid med trøye med lange ermer når turene er lengre enn 30 km. Får gnagsår rundt albueleddet om jeg løper med korte ermer. Min utfordring er at jeg gnisser mot vesten. Da kan jeg heller rulle opp ermene til albueleddet.

Mens vi sitter ringer Leif Abrahamsen. Han har gått tom for strøm på hodelykta si ved Høgås og må bli hentet ut.

Inn i natten

Vi har helødigvis godt med batteri på lyktene og er klare for natten. Klokken er straks midnatt når vi tar fatt på de siste 50 kilometerne.

Hodelyktene er på, og vi rusler av gårde inn mot Snippen. En ny topp på veien.
Stian hadde en liten testtur dit for å sjekke. Han forbereder meg på at det blir ganske bratt og løst. Ganske riktig, masse løs småstein gjør farta lav.

VI tar det rolig, heller trygt og rolig i mørket. Siste del mot toppen er hyggeligere med god sti.
Endelig på toppen etter passert 100 km.

Kjenner godt på blemmene som jeg tror dekker det meste av forføttene. Stian kjenner på krampene som ligger og ulmer.
Nå blir det et langt lettparti som vi fint kunne holdt god fart i. Vi velger å gå raskt, iblandet kortere løpesekvenser, med de utfordringene vi kjenner på nå.

Når vi kommer til Merkedammen, er Stian i storslag og forteller om en konkurranse de hadde her inne for mange år siden. 
“Fittest Man on Planet Earth” het den.
En konkurranse sikkert mange menn ønsker å vinne. Blodseriøs med utfordrende øvelser.

Vi feirer med en knoke og en gel

Dette løser godt opp i stemningen og plutselig står vi der ved foten av Skallhogg. Det er mørkt til juni å være, og vi skal opp en altfor bratt kneik. Siste delen er så bratt at vi må dra oss opp med tau.
Nok en topp unnagjort.

Her er det nydelig utsikt utover Merkedammen og skogsområdene rundt. Nå er det bare mørkt og stille med to «tullinger» som roter rundt i mørket.
Vi feirer med en knoke og en gel.

Kjenner at jeg er trøtt og ved siden av kramper er det det jeg fryktet mest før løpet. Hadde aldri løpt så langt og lenge. Heldigvis har jeg erfaring med lite søvn fra Ekspedisjon Amundsen.

Sportsdrikk og sportsbar

Se mer

Opplyst og oppjaget i mørket

Stian har med koffeintabletter og en pille gjør underverker.
Vi stavrer oss nedover på vei mot Lindsverkseter. Ser sikkert passelig dumt ut, men det er det siste som bekymrer oss nå. 
To voksne gutter midt på natta med startnummer, hodelykt, løpe tøy og staver.
Hadde blitt livredd om jeg var på skogstur og møtte på noe slikt!

Ganske stille mellom oss nå. Blir for det meste små beskjeder og korte setninger. 
Vi kjenner hverandre så godt at stillhet også er fint. Vi er samstemte, trygge på hverandre og bruker nok begge mindre energi på den andre enn vi føler vi får selv.
Fremme på Lindsverkseter fyller jeg vann fra brønnen mens Stian tar et nødvendig ærend.

en pille gjør underverker

Neste etappe har mye myr fram mot Brånåfjell,- Sandefjord kommune sitt høyeste punkt.
Heldigvis så har det vært driftige mennesker der og lagt ut klopper på de første lange myrene. Etter det blir vi gode og våte og kjenner det surkler godt i skoene.
For egen del er det bare å male på. Blemmene har ikke blitt mindre, men holder fokus på det jeg får gjort noe med, og det samme gjør Stian med tanke på kramper.

Endelig ved foten av Brånåfjell og etter litt er vi på toppen.
Nok en topp forsert. Dette har vært fokuset vårt en stund. En topp av gangen.

Det lysner, og vi kan legge lyktene våre i vesten.
Vi løper løpet med Lupine NEO X2, med ekstra smartcore X4 batteri og One overgang.
Lupine er mitt førstevalg på lykt. Tåler masse juling, lyser godt med flere innstillinger som kan justeres, og sitter godt på hodet. Denne modellen er lett med det minste batteriet.

Godt vennskap hjelper når det røyner på

Vi sklir ned fra toppen.
Nede på grusen står Einar Idland og venter klokka 04.00 på natta.
Han har syklet fra klassefest og gått de 3,5 kilometerne opp for moralsk støtte.
Fantastisk å ha slike kamerater. 
Einar er en rå mann, som var lokomotivet for Team Åsnes Fjellsport sist Ekspedisjon Amundsen ble arrangert. 
Han var også med på den aller første Norseman, og kom i mål blant de fremste.
Ikke mange som har svømt Norseman med «surfærdrakt», men det har Einar.
Vi velger fortsatt å gå raskt nedover. Nede ved asfalten takker vi for følget.

Nå er det kun 30 km igjen.
4 topper igjen, hvorav 2 kjipe ....

feire med en knoke, Nutridrink og litt smågodt

Etter to korte strekker med asfalt og grus, tar vi fatt på stigningene mot toppen Nabbern. 
Fra sist husker jeg dette som en fin liten tur opp. Denne gangen blir det ikke slik. 
Dette er en slik topp vi aldri kommer til topps på. Stien snirkler seg opp og ned og i alle retninger. Når jeg i tillegg er trøtt og lei er det ekstra tungt.
Endelig oppe etter en halv evighet. 
Bare å feire med en knoke, Nutridrink og litt smågodt.
For vår del er Nutridrink helt gull. Det kommer i mange ulike smaker, og vi får i oss mye næring raskt.

Se våre mest populære vandrestaver

Se flere gåstaver

Smarte løsninger og lydløst gjennom natten

Nå kommer et langt lett parti. 6 kilometer på grus og stort sett veldig fine stier og det dukker igjen opp litt bebyggelse. Her er det mulig å gi mer gass. Vi kjører på økonomi gir. Etter godt over 120 km verker blemmene under føttene, og Stian kan ikke stoppe for da lugger krampene. Korte beskjeder og en liten koffein tablett holder oss fint i gang. 
De siste 30 kilometerne er det tørrere og vi får mye glede av gamasjene vi bruker.
Vi løpre med Altra sin gamasjer, med en lur vri fra Stian; Syltestrikk festet på sideknappene, som strekkes under foten.
Holder tett hele turen, og vi slipper alt som heter sand, småstein, barnåler og bøss i skoene.

Vi småløper en kort bit langs Tinghaugveien før vi stikker nesa inn i skogen igjen.
Nå er vi ved kjente trakter,- Langvann.
Her ligger noen i hengekøyer og vi prøver å ikke lage for mye lyd. Kan jo skremme vannet av folk en tidlig morgenstund.

Etter en rar og smal sti i vannkanten kommer vi opp på grusveien vi har løpt utallige ganger. På normale turer går det unna her. I dag er det halv fart.
Neste mål er Søndre Brattås.
En fin, jevn oppstigning og en nydelig utsikt på morgenen. Dette er en flott topp hvor vi normalt sett hadde stoppet opp tatt noen bilder og funnet roen.
Vi krysser av nok en topp og har rett over 15 kilometer igjen.

Denne gangen går alt på sparebluss

På vei ned til Tinghaugveien må jeg nok en tur ut i skogen. Kroppen er ikke helt som på samme tid dagen før naturlig nok, men føler meg ellers grei.
Fra start til nå er jeg 100% sikker på at ingen har tisset så mye som meg. Føler jeg har markert «revir» langs hele løypa. 
Ikke så mye vi snakker nå. Stian ligger fortsatt foran og stemningen er avslappet.

Vi passerer en gjeng trøtte kuer. Det begynner det å bli varmere og nok en fin sommerdag er godt i gang. Her er det snille stier og fint terreng.

Kjenner det skal bli deilig å bli ferdig med Bergsåsen som ligger der fremme. Sist gang vi løp her var dette et irriterende parti som snirklet seg frem. Denne gangen går alt på sparebluss, men bedre enn forventet. Kanskje det er fordi jeg snakket så negativt om denne lille toppen fra treningsturen?

Nå er det bare å rulle ned til Revetal.
Rart å si, men for egen del ble det litt deilig å komme ned på asfalten. Hardt, men raskt. Utover blemmene kjennes kroppen fin.
Jeg har ikke engang hatt antydning til krampelugg. Ikke en eneste gang under hele turen. 

Lading av klokker, hode og kropp

Endelig i Revetal og plutselig så dør klokka mi ut.
Trodde det skulle være nok batteri, men der tok jeg feil.
Vi bruker samme klokke. Garmin Fenix 6x sapphire
Vi sjekker Stian sin, og han har igjen 3%. Da er det bare å få ladet.
Lupine har en smart dings som heter usb one. Med den overgangen kan vi bruke ekstrabatteriet som batteribank. Veldig smart liten ting, og det funker.
Etter noen minutter i gangfart har Stian nok strøm på klokka.

For å vinne høydemetere tar vi en runde i boligfeltet før vi kommer vi oss inn i skogen igjen.
Flott langs Valleåsen. Her er det gode flytstier. Vi går for det meste og småløper litt.
Siste stigning opp mot Skjeggestadåsen.
På toppen møter vi enda en heiagjeng. 
Ingvild, lillesøsteren til Helle (samboeren min) står der med flagg og gir oss veldig god støtte. Etter en liten tåre i øyekroken går vi videre mot Hengsrød.

Nå er det bare lettpartier inn mot mål de siste 4,5 kilometerne mye grusvei og større stier.
Vi stresser ikke, men holder grei fart.
Her kunne vi fint ha løpt, men målet på under 30 timer knuser vi uansett..

Gode 500 meter før mål møter vi gjengene våre inkludert «svigers». 
De står der med flagg og heier. 
Gutta mine, Iver og Aksel, løper med oss siste stykket inn mot mål.

Mål

Endelig framme etter 27 timer og 32 minutter.
147,5 kilometer og nærmere 5800 høydemeter er unnagjort.
Årets hovedmål i boks.
Deilig å få av seg sko, sokker og svette klær.
Safta smaker fantastisk og det samme gjør maten.

Dette var en fin opplevelse.
Å gjøre det sammen gjør reisen enda bedre.
Jeg er heldig som har en så bra kamerat og mentor som drar meg videre, og vi pusher hverandre på en positiv måte fremover mot nye mål.
Og familien hjemme som er tålmodig og lar med trene timene mine og holde på.
Løpet gikk mye bedre enn forventa og vi tar erfaringene fra VHUT med oss inn mot nye mål. 

Takk for et flott og tøft løp i variert natur.

Se alle Tips & Råd