Turhistorie InReach - Anders Brenna
Her kan du lese et innsendt bidrag vi valgte å premiere. Dette er en turhistorie fra en av våre venner i fjellsport- familien.
Har du en historie du ønsker å bidra med? Ta kontakt med oss på [email protected]
En fortelling om en liten dings og en glupsk hund
Tekst og foto: Anders Brenna
I april 2023 skulle jeg ut på mitt livs eventyr (så langt, forhåpentligvis), nemlig en skitur i Nordvestpassasjen. Jeg hadde meldt meg på en tur med Ousland explorers og gledet meg skikkelig. Som en del av forberedelsene hadde jeg skaffet meg en inreach mini, som jeg hadde fått testet på en del turer i forkant og var strålende fornøyd med.
"polar gatemix, en sjarmerende bajas av en hund uten nevneverdig oppdragelse"
Med den kunne jeg både følge med på posisjonen vår, samtidig som jeg kunne kommunisere med de hjemme. Jeg har to barn og det var derfor viktig å kunne sende noen små meldinger inniblant, spesielt da yngstemann feiret bursdag mens jeg var på tur.
I Nordvestpassasjen er det isbjørn og for å varsle tidlig om en slik en skulle komme traskende, fikk vi lånt oss en hund. Dette var en god polar gatemix, en sjarmerende bajas av en hund uten nevneverdig oppdragelse og som aldri hadde sett innsiden av et hus, og jeg fikk et spesielt ansvar for å følge opp Sacha (som hunden het).
Da vi skulle spise lunsj den første dagen (av 20 dager på tur), festet jeg kjettingen til Sacha i isen med en isskrue. Hun var såpass vilter at noen måtte distrahere henne mens jeg fikk ned skruen. Da hun endelig var festet hoppet hun på meg for å kose og herje (slik hun hadde gjort mange ganger tidligere den dagen).
Etter å ha kommet meg inn i teltet med de andre for å spise, tenkte jeg at det kunne være interessant å sjekke hvor langt vi hadde beveget oss. Jeg så ned mot skulderremmen på pulkselen der inreach`en var festet, men nå hang det bare ei reim og slang der. Det kom noen skikkelige gloser - hvordan i alle dager kunne dette skje den første dagen på tur?!
"Jeg er i ferd med å akseptere at inreachen er tapt"
Det var uaktuelt å gå tilbake langs sporet for å lete, men jeg kunne i det minste sjekke rundt teltet og håpe på at den hadde falt av mens vi satt det opp. Sacha er påfallende rolig og opptatt med et eller annet, og jeg aner straks ugler i mosen. Og ganske riktig; hun koser seg stort med den dyreste tyggeleken hun noen gang har hatt; min inreach. Den må ha falt av de hun hoppet på meg. Jeg får vrengt den ut av kjeften hennes, mens plastbiter, snø og sikkel spruter.
"Alle gummiklaffer er borte, det er tannmerker over alt"
Synet er begredelig. Det som skulle være min link hjem de neste 20 dagene ser ut som en av barnas leker etter å ha blitt overkjørt av gressklipperen. Jess. Knallstart. Jeg labber inn i teltet og dumper ned på plassen min mens jeg ser nærmere på skadene. Alle gummiklaffer er borte, det er tannmerker over alt og antenna...ja, den er desimert. Jeg er i ferd med å akseptere at inreachen er tapt, men for moro skyld prøver jeg å skru den på.....og den virker! Fra tap til triumf!
Det neste døgnet tørker jeg inreach’en på kropp og resten av turen oppbevarer jeg den i en plastpose for å beskytte mot fukt. Den virker hele veien fra Cambridge Bay til Gjoa Haven, en tur på 400 km, og jeg får sendt bursdagshilsen hjem til sønnen min fra havisen.
Vil du lese mer om InReach?
Vi har laget en samleside med informasjon
🤳 #fjellsport_no
